Intervjuet i kjøkkenvinduet: slik fikk Kari penere lys uten studio

Utgangspunktet: en grå høstdag og et trangt kjøkken

Kari meldte seg på kurset i begynnelsen av høsten. Hun jobber med intern kommunikasjon og skulle filme korte intervjuer med kolleger, men hadde ikke tilgang til noe studio. Første oppdrag var et intervju med en kollega hjemme på kjøkkenet hans, et rom med ett vindu mot nord og lav himmel de fleste dagene i denne tiden av året.

Hun tok med seg et kompakt kamera, et lite stativ og en LED-lampe hun hadde kjøpt litt på måfå. Resultatet fra første forsøk var ikke bra: ansiktet var mørkt, bakgrunnen var lysere enn personen, og huden fikk en blålig tone fordi lampen og dagslyset ikke passet sammen.

Hun tok kontakt med meg etter kurskvelden om bærbart lys, og vi gikk gjennom opptakene sammen. Det var nyttig å se hva som faktisk gikk galt, fordi feilene ikke skyldtes utstyret, men hvor lyset kom fra og hvordan det ble brukt.

Først: les dagslyset før du tenner noe

Det første jeg ba Kari gjøre var å slå av lampen og bare se på rommet. Vinduet ga et mykt, jevnt lys fra siden, og det er faktisk et godt utgangspunkt for et intervju. Problemet var at hun hadde plassert intervjuobjektet med ryggen mot vinduet, slik at ansiktet falt i skygge.

Vi snudde oppsettet. Kollegaen satt i en vinkel mot vinduet, med dagslyset på den ene siden av ansiktet. Kameraet sto litt til siden for lyskilden, slik at vi så både den opplyste og den skyggefulle siden av ansiktet. Allerede før noen lampe kom på, var bildet merkbart bedre.

Poenget vi tok med oss: dagslys er det gratis lyset du alltid har med deg, og det loner seg å bruke litt tid på å finne ut hvor det kommer fra og hvordan det beveger seg gjennom dagen.

• Slå av alle lamper og se hvor dagslyset faller
• Plasser personen i vinkel mot vinduet, ikke med ryggen til
• Se på øynene: er det et lite lysglimt i dem, har ansiktet fått lys

Reflektoren som tok bort den harde skyggen

Selv med vinduet på riktig side ble skyggesiden for mørk. Kari hadde en sammenleggbar reflektor i hvit og sølv i sekken, og den hadde hun ikke brukt fordi hun trodde den var tenkt for større oppsett. Vi holdt den like utenfor bildekanten, på motsatt side av vinduet, og vinklet den slik at lyset spratt tilbake mot ansiktet.

Forskjellen var tydelig med en gang. Skyggen under haken og rundt øyet ble mykere, og ansiktet fikk en roligere kontrast. Den hvite siden gir et mykt tilskudd, mens den sølvfargede gir mer, men også hardere lys. Vi valgte den hvite, siden dagslyset allerede var kjølig.

Hvis du ikke har noen som kan holde reflektoren, fungerer det å feste den til et lysstativ eller sette den mot en stol. Et hvitt ark på en bok kan også klare seg i en nødsituasjon, men en reflektor er lett og tar liten plass i sekken.

LED-lampen: svakere enn du tror, og nærmere enn du tror

Så kom lampen inn. Kari hadde slått den på full styrke og pekt den rett på kollegaen, og det ga flatt og hardt lys. Vi flyttet den til siden, la en diffusjonsskjerm foran og skrudde ned effekten. Den fungerte nå som et fyllys som løftet skyggesiden litt, ikke som hovedlys.

Vi justerte også fargetemperaturen. Dagslys en grå dag er kjølig, så vi stilte lampen på en nøytral til litt kjølig verdi i stedet for den varme standarden hun brukte først. Når lampen og vinduet hadde omtrent samme farge, forsvant den blålige huden helt.

Det vi lærte er at en liten LED-lampe gjør mest nytte når den er nær, svak og myk. Å gå fra hardt og langt unna til mykt og nært er ofte den største enkeltforbedringen i bærbart lys.

• Diffuser lampen, ellers blir lyset hardt
• Match fargetemperaturen til dagslyset i rommet
• Start lavt og skru opp bare til skyggene er rolige

Bakgrunnen og de små tingene som røper et amatøropptak

Når ansiktet var på plass, så vi på bakgrunnen. Bak kollegaen hang det en lysegrå vegg, og til høyre sto en lampe som kom i bildet. Vi slo den av og flyttet stolen noen tiitalls centimeter bort fra veggen. Avstanden gjorde at bakgrunnen ble litt mørkere og mykere enn personen, noe som skiller dem fra hverandre.

Vi fant også ut at vindusrammen delte bildet i to harde striper når kameraet sto for langt til venstre. En liten justering av kameraposisjonen løste det. Slike detaljer ser du bare hvis du går bak kameraet og kikker på selve bildet i stedet for å stole på at det ser greit ut i rommet.

Kari tok seg tid til å sjekke bildet på kameraskjermen før hun trykket på opptak, og det ble en fast vane. Hun sier selv at det er den rutinen som har spart henne for flest omopptak.

Hva Kari tok med seg videre

Etter dette oppdraget har Kari laget seg en enkel lysliste som hun legger i utstyrsvesken: reflektor, diffusjonsskjerm, LED-lampe og et par klyper. Før hvert opptak går hun gjennom rommet i samme rekkefølge, først dagslys, så reflektor, så lampe som siste tilskudd.

Hun har fortsatt å øve, og de siste intervjuene hun har sendt meg viser jevnere lys og et roligere uttrykk. Hun har lært seg å lese rommet før hun pakker ut utstyret, og det er ofte det som skiller et brukbart opptak fra et godt et.

Jeg synes historien hennes viser noe vi ser igjen på kurset: du trenger ikke mye utstyr for å få pent lys, men du trenger en rekkefølge å jobbe i og et øye for hva som faktisk skjer i bildet.